I sitt ukentlige TV-program Alo Presidente kunngjorde Venezuelas president Hugo Chavez at ca. 136 stengte fabrikker blir kartlagt med sikte på å ekspropriere dem. ”Dette er det samme som med ubrukt jord. På samme måte som vi ikke kan tillate ubrukt jord kan vi ikke tillate det med selskaper”

Gårsdagens program ble kringkasta fra Cumana, hvor Chavez også deltok i nyinnvielsen av det agro-industrielle kakaokooperativet, en kakaobehandlingsfabrikk som hadde vært stengt i ni år og som nå har blitt kjøpt av arbeiderne organisert i et kooperativ, med et lavrenteslån fra regjeringa. Han forklarte at den typen kooperativ som blir befordra er en type som ”danner kollektiv velstand gjennom kollektivt arbeid, og går forbi den kapitalistiske modellen som framhever individualismen”.

“Vi vet om ca. 700 stengte fabrikker. Vi kan ikke la dette skje”, sa Chavez, som leste opp ei liste med selskaper hvor eksproprieringa allerede har begynt. 136 fler blir inspektert på det nåværende tidspunkt, og det er flust med selskaper som er delvis ute av drift. Antallet selskaper som blir kartlagt er 1149.

Han tok fram eksemplet med et fiskebruk i Guantahavna som er klart til å gjenoppta produksjon. ”Hvis arbeidsgiver nekter å åpne bruket, må vi ekspropriere det og åpne det selv”. President Chavez gikk gjennom lista og nevnte et antall selskaper som er stengt men har alle de nødvendige maskiner og aktiva for å begynne produksjonen, inkludert bl.a. en tekstilfabrikk, et sagbruk, en møbelfabrikk, et hotell, et meieri, en skofabrikk, og en stålfabrikk.

Chavez brukte et venezuelansk ordtak og erklærte: ”den som eier et verk må enten holde det i bruk eller selge det. Hvis han ikke holder det i bruk eller selger det, eksproprierer vi det.” Han henviste åpenbart ikke til små selskaper, siden mange av de på lista ville ansette mellom 100 og 500 arbeidere.

Han la til at for alle arbeidsgivere som ønsker å holde verkene sine åpne, er staten klar til å hjelpe dem med kreditt til lav rente, men på en betingelse: at ”arbeidsgiver gir arbeiderne andel i både ledelsen og profitten til selskapet.”

Arbeidsminister Maria Cristina Iglesias grep også inn i programmet og oppfordra ”fagforeningene og arbeiderne og de tidligere arbeiderne i disse selskapene til å berge dem. Kun med arbeidernes styrke kan vi bekjempe denne interne fienden som er avhengighet, og som holder oss borte fra målet i kampen mot fattigdom.”

Sosialisme

“Dette er revolusjonen. Dette er sosialisme”, la Chavez til, samt: “Det revolusjonære demokratiet var overgangsfasen, broa, veien mot det tjueførste århundres sosialisme, en som er bolivarisk, venezuelansk og latin-amerikansk”. Han ba befolkninga om å ”glemme spøkelsene som sosialismen er forbundet med”. På torsdag la presidenten fram resultatene av ei meningsmåling som viste at flertallet av Venezuelas befolkning foretrekker sosialisme. Meningsmålinga, utført av et privat selskap i slutten av mai og begynnelsen av juni, viser at 47,9% av befolkninga foretrekker ei ”sosialistisk regjering”, mens kun 25,7% foretrekker kapitalisme.

Chavez forklarte at 25% fortsatt ikke hadde svart på spørsmålet og at den ideologiske offensiven måtte bli styrka. Siden Hugo Chavez erklærte at veien framover for den venezuelanske revolusjonen var sosialisme, har dette blitt hoveddebatten innen den bolivariske bevegelsen, og samfunnet generelt. Til og med presidenten for Venezuelas NHO, FEDECAMARAS, ble tvunget til å si for noen måneder siden at det ikke var et spørsmål om å velge mellom sosialisme og kapitalisme men heller å ”ta de beste aspektene fra begge systemer”.

Den pensjonerte generalen Muller Rojas holdt en tale for nasjonalforsamlingas ekstraordinære møte på 5. juli, uavhengighetsdagen, hvor han oppfordra til å danne en ny Patriotisk Samling (organisasjonen som starta uavhengighetskampen for nesten 200 år siden), men la til at denne gang måtte det være ”ei Patriotisk Samling for Sosialisme”. I en tale til militæroffiserene oppfordra Chavez dem til å ”bringe sosialismedebatten inn i brakkene” og å forkaste de gamle idéene og fordommene om sosialismen som de hadde fått inn med morsmelka.

Innad i arbeiderbevegelsen har disse idéene blitt entusiastisk mottatt. Hovedtrekket i alle diskusjonene er nå ”hva betyr sosialisme?”, hvordan innføre ”samla ledelse” og hva som er arbeidernes rolle i den revolusjonære prosessen og i økonomien. Det er klart at det fortsatt fins mange tolkninger av hva sosialisme betyr. For de mer moderate delene av den bolivariske bevegelsen betyr sosialisme sosialdemokrati, eller som de sier, ”Zapateros sosialisme”, med henvisning til den spanske statsministeren.

Men for arbeiderne og de fattige er det klart at sosialisme betyr et radikalt brudd med kapitalismen. Chavez selv har sagt: ”Innenfor kapitalismen kan ikke problemene med ulikhet, fattigdom og elendighet som Venezuelas folk står overfor bli løst”.

I den enorme statseide aluminiumsfabrikken ALCASA, hvor det mest framskredne tilfellet av det som er kjent som ”samla ledelse” finner sted, er det ganske klart at for arbeiderne betyr ”samla ledelse” nettopp arbeiderkontroll og arbeiderledelse. Faktisk har et poster som trykkes opp av ALCASA som hovedslagord ”arbeiderkontroll” (se http://www.alcasa.com.ve/images/Pruebas/CG/Afichep01.htm)

Dette ble gjort klart av Edgar Caldera, en av ALCASA-arbeidernes klubbledere i en artikkel den 29. mai. ”Hvis det er én ting arbeiderne må forstå klart, er det at vår samla ledelse ikke kan bli et våpen for å forsterke den utnyttingsbaserte kapitalistiske produksjonsmåten. Vi kan ikke gjenleve Europas triste historie, hvor systemet med samla ledelse ble brukt for å bli kvitt arbeidernes rettigheter og forohld”. (http://venezuela.elmilitante.org/index.asp?id=muestra&id_art=1999)

I ALCASA er det arbeiderne selv som velger ledelsen. Disse ”sjefene” beholder samme lønnsnivå som før de ble valgt, og kan erstattes ved gjenvalg når som helst. I den samme artikkelen gjør Edgar Caldera det klart hvordan arbeiderkontroll på samme tid betyr å gjøre produksjonen mer effektiv og bli kvitt byråkrati, vanstyre og korrupsjon. Han forklarer hvordan et utenforstående selskap hadde hatt ansvaret for vedlikehold og reparasjoner i avdeling 3. Men dette var en kilde til korrupsjon og i praksis betød det at over 7 år hadde 10% av cellene i avdelinga stått ubrukte. På et massemøte bestemte arbeiderne seg for å gi vedlikeholdsselskapet sparken og hyre den nødvendige arbeidskrafta for å gjøre samme jobben internt. Resultatet var at maskinene ble reparert på rekordtid og nå fungerer samlebåndet til full kapasitet.

Denne erfaringa har økt arbeidernes politiske nivå enormt. Fra 16. til 18. juni var det et nasjonalt møte med arbeidere som var involvert i erfaringene med arbeiderkontroll, og samla konklusjon var meget skarp og pekte i riktig retning. Det var en klar forståelse av at det som i Venezuela er kjent som ”samla ledelse” (cogestion) faktisk er et steg mot dannelsen av et sosialistisk samfunn. Et av vedtakene som ble fatta gjør dette meget klart:

”Å inkludere sammen med forslagene for revolusjonær samla ledelse krav om at selskapene må være statlig eiendom, uten distribuering av aksjer til arbeiderne, og at all profitt må fordeles med hensyn til samfunnets behov gjennom rådene for sosialistisk planlegging. Disse rådene må forstås som organer som gjennomfører de kollektive avgjørelsene tatt av innbyggerne”.

Motsetninger

Hele denne prosessen med politisk diskusjon og handling av arbeiderne og de fattige er ikke uten motsetninger. For eksempel, i den gamle papirmølla Venepal, nå INVEPAL, det første selskapet som ble ekspropriert av den bolivarianske regjeringa, har fagforeningslederne nå gått til det skritt å oppløse fagforeninga og håper å kjøpe opp statens eierandel så de kan være eneeiere og beholde all profitt. Andre fagforeningsledere har advart dem mot å ta dette skrittet, og insistert på at det vil bety å opprettholde kapitalismen og til og med spille dem ut mot andre grupper av arbeidere i framtida.

I INVEVAL, det tidligere nasjonale ventilselskapet, CNV, som ble ekspropriert av regjeringa 1. mai, oppstår ikke vanskelighetene på grunn av arbeiderne selv men på grunn av statsbyråkratiet. Da han underskrev forordninga om ekspropriering, gjorde Chavez det klart at arbeiderne måtte ha flertall av representanter i styret og at det høyeste beslutningstakende organet måtte være arbeidernes råd. Men når representantene for Folkeøkonomidepartementet leste opp de foreslåtte vedtektene til selskapet for arbeiderne, den 27. juni, ble ikke arbeidernes deltakelse nevnt i det hele tatt. Massemøtet vraka dette forslaget og begynte en prosess med mobiliseringer hvor de krevde arbeiderkontroll. De slår seg nå sammen med arbeidere i andre selskaper hvor det er erfaring med arbeidernes deltakelse, for å spre kampen utenfor INVEVAL.

Endelig, i det statseide strømselskapet CADAFE, har det vært konflikter med arbeidsgiverne fra begynnelsen av innføringa av ”samla ledelse” (hvilket var når arbeiderne gjennomførte arbeiderkontroll for å forhindre sabotasje under lockouten i desember 2002). Først ville sjefene begrense arbeidernes makt til å bestemme over sekundære aspekter (ett som ble beskrevet var når en diskusjon ble åpna om juledekorasjonene i selskapets bygning i Valencia!). Arbeiderne og foreninga deres har måttet kjempe hardt for hver tomme med arbeiderkontroll de nå har i selskapet. Og nå har sjefene kommet med et nytt argument: ”Arbeiderkontroll kan ikke innføres i strategiske industrier”.

Dette argumentet henger ikke i hop med virkeligheten. Det var nettopp under lockouten at oljearbeiderne gjennopptok produksjonen i PDVSA (Venezuelas Statoil), og det var da aluminiums- og stålarbeiderne fra de massive fabrikkene i Guayana fysisk slåss seg fram til bensinanleggene og gjenopptok tilførselen til fabrikkene sine. Det var også på denne tida at Caracas’ T-bane-arbeidere holdt T-banen åpen og CADAFE-arbeiderne holdt oppe strømtilførselen og forhindra at industrien ble sabotert.

Den venezuelanske arbeiderbevegelsen gjennomgår en enorm forandring og blir viss sin egen styrke. I dette ligger håpet for den bolivarianske revolusjonen.

En ting arbeiderne er veldig bastante på, er at som Chavez sa i TV-programmet sitt, er revolusjonen en prosess hvor nye idéer og modeller blir født, mens gamle idéer dør, og at ”i den bolivariske revolusjonen er det kapitalismen som vil bli avskaffa!”

Read more ...